Noen ting kan man bare ikke få sagt nok... Eller på den måten man kanskje allerhelst ønsker... Eller TIL den man ønsker >.<
Lik en kløverknekt... Med glasskår i fingertuppene, rasper han helt inn til hjerteroten...
And I fucking
love it.
Under evighetens pust, viser du at selv engler eldes. [Selv om ikke alle kan fly]
(This world was never meant for one as beautiful as you...)
Men nå vet jeg... At jeg er avhengig av englerus...
Det var nemlig i et land... Ikke så veeeldig langt fra her vi er akkurat nå... Kanskje var det nettopp dette landet?
I en tid ikke helt ulik vår?
La oss ihvertfall anta det.
Og der bodde det en prinsesse. Eller hun var kanskje bare en vanlig jente. Som likte å leke prinsesse.
Denne prinsessen likte også å leke med tankene til andre, og ikke minst sine egne.
Hun hadde nemlig en stebror som var en fe i rosa trikot. Eller så var han emo.
Han hadde ihvertfall med seg en magisk urt som skulle tilberedes på en slik måte bare prinsessen visste.
Eller så var det vel slik at mange visste det, men tildels en god del av massene ikke visste at hun visste det.
Så hun endte opp med å tilberede den magiske ingrediensen, for så å utøve dens magiske kraft sammen med den gode feen.
Som ved et magisk trylleslag, fikk de begge rosa kjoler i tyll, og barnelatter. I denne nye forvandlede tilstanden, bega de to seg ut på veien mot å finne meningen med livet.
Eller kanskje det var sånn at de så en film med denne tittelen.
Kanskje begge deler?
Men magien overveldet de simple menneskesinnene, og tok kontroll allerede ved "the middle of the film".
Så prinsessen våknet opp med ingen glassko, et gresskar i munnen, samtidig som prinsen var blitt til en katt med infeksjon i munnen.
Derimot var hun en erfaring rikere.
Under tittelen:
Tempel vs fengselMange tror kroppen er sjelens tempel. Andre sier sjelen bor i hjertet. Atter andre tror på en sunn sjel i et sunt legme.
Jeg derimot, tror ikke det.
Skal jeg henge meg opp i å få et sunt legme, må jeg legge om kosthold. Begynne med fysisk aktivitet, og gudene vet hva...
Det jeg sitter igjen med da, er en ulykkelig sjel i et utsligg legme.
Kroppen min er nemlig en midlertidlig kontainer for sjelen. Og en altfor liten modell i den forstand. Så sjelen strekker seg utenfor kanten på denne beholderen.
Som en desperat fange, som strekker seg etter friheten. En frihet som kun kan oppnåes på noen enkle grunnlag. Man bør ikke rive fengselet, for da kan fangen lett bli flatklemt under murene.
Det man derimot kan gjøre, er å følge behovet man føler i.h.t. kunnskap. Reiser. Opplevelser og erfaringer.
Samtidig kan man bruke tiden til å fornøye kroppen med det den vil ha. God musikk. Hvile. God mat og godterier.
Da holder man også fangen i ro midlertidig. Fram til løslatelsen.
Fengselet/kontaineren skal uansett kasseres etter løslatelsen finner sted. Så slik jeg ser det, er det ikke like viktig med hvor godt den er vedlikeholdt ved tjenesteslutt.
Jeg kjenner denne rastløsheten i kroppen. En trang. Til å reise til et sted. Noe jeg vil gjøre.
Og da mener jeg ikke reise til Japan, England eller hvor som helst ellers i verden.
For jeg vet at alt er det samme... Overalt.
Det jeg føler, er derimot behovet for å være et
helt annet sted.
Derfor tror jeg fortsatt på dette med at energi faktisk ikke bare kan opphøre å eksistere. Energi kan ikke fordunste ut i tynn luft.
Kroppen eller sjelen, består av ren energi.
Så når vi dør. Den energien
kan ikke opphøre å eksistere.
Sjelen kan ikke det.
Det er meningen at jeg skal ville tilegne meg kunnskap. At alle mennesker vil det.
Vi vil ikke lære oss all denne erfaringen, for så å bare se den dø bort sammen med kroppene?
Vi trenger den til en ny reise.
Kanskje det er smøring til det store energikraftverket kjent som universet?
Tenk all energien som må kreves?
Hvor kommer den fra?
Kanskje vi bare er energi som oppbevares i beholdere, og livnærer oss på erfaringer og kunnskap, for å bli sterk nok til å brukes.
Og derfor fjernes vi fra beholderne våre når denne dagen kommer.
Sannheten er jo at jeg ikke kan vite noe for sikkert. Men jeg kan fortsette og undre meg, og tro... Og ikke minst tilegne meg kunnskap og erfaringer.
But
still he drives me to madness...
C o m p l e t e
m
a
d.
n
e s... ---- s 
